Steinskog skriver ofte i sin blogg om stemmer og gjerne i forhold til stemmer som er produkt av teknologi, inngrep og/eller som bryter de forventningene lytteren har til kjønn i kombinasjon med stemme. I posten Kastratens stemme diskuterer han dette og avslutningsvis peker han på kontratenorens stemme som en av nåtidens ivaretakere av de grensebrytende stemmekarakterene.
En kontratenor og -rolle jeg synes er verdt å ta et blikk på er fra en annen Händelopera, Giulio Cesare, der kontratenoren Andreas Scholl er i hovedrollen:
Om to dager går premieren på Händels Partenope i København. I et egentlig sterkt kjærlighetsdrama (“egentlig”, fordi Stampiglias libretto byr på komplisert intige- og rollespill som nesten går over i noe forstyrrende komisk) der kvinnen forkledt som mann blir avslørt gjennom kravet om å gjennomføre duell med blottet bryst. Om det er nøye tilsiktet fra Händels side skal ikke påstås, men det ER en pussig situasjon der mannen med “kvinnestemme” avslører kvinnen i mannsforkledning.
Forøvrig, historien ender med seier for både kjærlighet og glede.
Det er jo ikke nødvendigvis så mye kastrat-aktig ved rollen, men samtidig er det interessant å se hvordan opera forbinder stemmer med makt, og hvilke stemmer som har makt eller autoritet. Hvis man sammenligner historisk ser vi her eksempelvis utviklinger i syn på mannsrolle og maskulinitet, og en kontratenor som maktperson utfordrer noen av våre – dvs. dagens – vaner på det punktet. Men samtidig, som du også antyder, Händel gjør noen ting som best kan beskrives som queer (også en slik beskrivelse er delvis anakronistisk selvfølgelig), og utfordrer vårt syn på kjønn og kjønnsidentitet. En annen utgave av Guilio Gesare som går i den retning er jo denne: http://www.youtube.com/watch?v=xu32FW94d88
Den går så absolutt i annen retning. Den får ikke minst et queer uttrykk gjennom det at det her faktisk er en manns forsøk på å forføre en kvinne som er handlingen. Det hele blir både burlesk og ganske utfordrende mtp kjønnsidentitet, noe også de mange opprørte kommentarene til videoklippet tilsier. Litt synd at det er så pass kjedelig musikalsk -vi er tross alt på en tidligmusikkblogg her
Apropos forføring – det gir meg lyst til å sitere bloggeren Anne-Marie Vedsø Olesen på http://amvo.smartlog.dk/ som har anmeldt den ovenfor omtalte premieren “Partenope”:
“Faktisk blev 1. akt for mig reddet af Partenopes påklædning: Først en guldkjole, så en sølvkjole … åh, så skønt, så skønt! … og sølvkjolen blev taget af hende, og tilbage stod Partenope i en kort, sort silkesag (der minder om mine 8 sorte silkenatkjoler), og til den var hun iklædt lårlange læderstøvler og læderhandsker …”
Høres i hvert fall ut som en relativt liten utfordring for akkurat kjønnsidentiten?
Jeg ble oppmerksom på bloggen din først i dag. Jeg var på premieren på “Partenope” – jeg synes det var veldig bra. Det eneste som skuffet, var at Andreas Scholl var forkjølt (først ble han forkjølt, deretter Tuva Semmingsen), slik at han ikke ytte sitt beste – skjønt han var jo likevel god. En av mine favorittsangere er Christophe Dumaux, som sang Armindo. De filmet det for DVD, som jeg ser fram til – jeg håper de fikk filmet på de dagene da ingen var forkjølet!
Ja, vi får håpe på en virusfri DVD-produksjon. Selv fikk jeg ikke reist til København i spilleperioden. Jeg har fått fortalt fra flere at denne oppsetningen var noe av det beste CoCo og Operaen har gjort. Dermed har jeg desto større grunn til å imøtese innspillingen.