Dobbel kjønnsforvirring

Under sist onsdags (8.10) forestilling av Partenope i København slet Tuva Semmingsen (Rosmira) med forkjølelse og bidro på en utilsiktet måte med en ekstra dimensjon i forhold til det jeg i forrige post beskrev som en pussig situasjon der mannen med “kvinnestemme” avslører kvinnen i mannsforkledning. Da Rosmira skulle åpenbare sin egentlige identitet sang hun nemlig de utløsende ordene “io Rosmira” en oktav dypere enn tenkt. Med litt “virusklang” i tillegg sørget hun for å bringe Händels stemmetrick ytterligere ut i forvirringens plott. Slett ikke dumt med tanke på hva vi har diskutert her og på Steinskogs blogg tidligere.

(Se forresten hans post med  Klaus Nomi gjøre Purcells frostscene.)

Operapremiere

Steinskog skriver ofte i sin blogg om stemmer og gjerne i forhold til stemmer som er produkt av teknologi, inngrep og/eller som bryter de forventningene lytteren har til kjønn i kombinasjon med stemme. I posten Kastratens stemme diskuterer han dette og avslutningsvis peker han på kontratenorens stemme som en av nåtidens ivaretakere av de grensebrytende stemmekarakterene.

En kontratenor og -rolle jeg synes er verdt å ta et blikk på er fra en annen Händelopera, Giulio Cesare, der kontratenoren Andreas Scholl er i hovedrollen:

Om to dager går premieren på Händels Partenope i København. I et egentlig sterkt kjærlighetsdrama (“egentlig”, fordi Stampiglias libretto byr på komplisert intige- og rollespill som nesten går over i noe forstyrrende komisk) der kvinnen forkledt som mann blir avslørt gjennom kravet om å gjennomføre duell med blottet bryst. Om det er nøye tilsiktet fra Händels side skal ikke påstås, men det ER en pussig situasjon der mannen med “kvinnestemme” avslører kvinnen i mannsforkledning.

Forøvrig, historien ender med seier for både kjærlighet og glede.