Dersom behovet for å utvide repertoaret eller på annen måte finne nye bruksområder for cembalo så er det mange tips å hente fra den australske instrumentmakeren Carey Beebe. Videoene finnes på hans hjemmesider, men noe av de bedre godbitene finner du i denne lenken.
Dessuten, dersom du skulle være i tvil om hvordan ødelegge ting:
NRK P2s tidlig-musikk-program Musikkantikk rapporterer denne uken fra Brugges festival for tidlig musikk, MA-Festival. Den nye ledelsen har lagt seg på en ganske radikal linje i forhold til tidligere avviklinger; gjennom vinjetten “The Future Sound of Early Music!?” presenterte man et spenn fra historisk funderte ensembler til ensembler fundert på kunnskap om historisk framføringspraksis, men med heller uvant instrumentarium, – som akkordeonorkester.
Festivalsjefene(!) T. Bisschop og H. Storme betrakter tidlig-musikk-bevegelsen, slik vi kjenner den, som død eller i det minste utladet. Ifølge dem vil det ikke skje mer nye ting på dette området. Ved å sette utøverens kvaliteter i sentrum og det historisk baserte instrumentvalget litt mer utenfor lokker de fram nye klanger for et temmelig erfarent publikum som har valfartet til Brugge hvert år siden festivalen startet på 60-tallet.
Interessant er det da at blant utøverne innen tid-mus skjer det egentlig veldig mye nytt innen både forskning og kunstnerisk utvikling. Hvis det er slik at sågar etablerte festivaler ikke ser noe salgspotensiale innenfor sitt sjangerfelt bør det være på sin plass å spørre om festivallivet kanskje ikke helt fyller den funksjonen det kan tenkes å ha. Dersom festivalen blir redusert til en markedsplass der kun det som bedømmes som salgbart skal ha innpass vil festivalen bli mer forutsigbar enn de presentasjonene man ikke vil selge der?
Nå var nok MA-Festival fremdeles preget av “klassisk tidlig musikk”, det som er verdt å følge med på er festivalledernes syn på det de har påtatt seg å forvalte. Foreløpig har de klart å stille noen spørsmål og ikke nødvendigvis gitt svar på dem.
Forrige post lekte med tanken på Sam. Pepys i bloggkulturen. Tanken er selvfølgelig ikke ny, Bridget Christie har alt gjort noen betraktninger der.
Leder oppmerksomheten mot Samuel Pepys‘ dagbøker fra tiden rundt restaurasjonen i England. Pepys gjorde mange observasjoner i handels- og kulturlivet og forteller levende om sine betraktninger i dagbøkene. Phil Gyford publiserte store deler av dagbøkene i 2003. Fordelen med å legge dem i et søkbart dataarkiv der lenker til utfyllende informasjon og muligheten for lesere til å kommentere innholdet gjør lesningen av dagbøkene til en ytterligere rik opplevelse. Gyford har i tillegg supplert “postene” med opplysninger om meteorologiske målinger fra Pepys’ tid. Prosjektet heter The Diary of Samuel Pepys.
Slik er marineadministratorens dagbøker blitt gitt et slags bloggpreg, selv om vi selvsagt forholder oss til relativt “gamle” poster.
Pepys var veldig opptatt av musikk, spilte noe selv (han trengte stadig hjelp til realisering av generalbassnotasjon) og var kjent med framstående profiler innen musikklivet, som f.x. Henry Purcell. Dagbøkene gir et levende bilde av en persons opplevelse av det kulturelle livet i England etter Cromwell.
(Jeg spiller en solokonsert i Bergen den 26. oktober, kommer til å bruke noe av Pepys tekster i den sammenheng. Kommer tilbake til det.)
