Det er nytt år og godt er det.
I dag er det 109301 dager siden John Blow døde, 127725 dager siden Giuseppe Torelli ble født, 90989 dager siden Johan H. Roman døde og dessuten 90974 dager siden kjære Johann Fr. Fasch forlot denne verden i en alder av sytti år.
Det skal vel godt gjøres at tallene over vil kamuflere overfor “jubileumsjegerne” at de ovennevnte herrer går inn i h.h.v. jubileums- og minneår i år. Det skal godt gjøres at ikke en eneste festival ser sitt snitt til å “profilere” seg på noen av disse, dessuten vil man nok oppdage alle de som ikke “runder” 50 år, i 2008 dukker nok også programmene med Marais (død 1728), Vivaldi (født 1678) eller Carl Ph. Bach (død 1788) opp, for å foregripe noen av begivenhetene.
Hvorfor har vi behov for denne typen markeringer? Er oppfinnsomheten så laber at vi blir nødt til å selge programmene våre med denne typen fokus? Inntar musikken en ny karakter når opphavspersonen har vært død i 350 år? Er det bedre med musikk av en som er 250 år “gammel” enn som “bare” er 249?
La oss håpe at 2008 blir et kreativt år, med nye ideer, god musikk og nye framføringer. Dersom jubileumsbehovet blir stort også i år kan vi kanskje se fram til 1718 med et visst håp. Da ble det ifølge Wikipedia verken født eller begravet noen komponister.
Vi håper definitivt på et kreativt år. Og på en måte er du jo heldig hvis det “bare” er tidligmusikk-komponister du må bekymre deg over. Hvis man pendler litt imellom tidsepoker og sjangere så er det jo jubileer hele tiden… Tar man med populærmusikken også, så feirer man jo gjerne 25 år, 30, 40 etc. også – sånn bare for å ha noen merkepunkter. Og det er jo, som du helt riktig impliserer i din post, ikke nødvendigvis en kreativ måte å gå til musikken på.
I dagens (9.1.08) Bergens Tidende bærer direktøren for Hauge-Tveitt-jubileet, Kristin Helle-Valle fram påstanden om at det neppe er skadelig at jubileet “tvinger” lite skrevne, sungne eller spilte jubilanter på et ellers lite lesende eller lyttende publikum.
Men det er jo ikke det som er problemet!
Når man spør slik BTs debattredaktør, H Sandvik, gjorde det den 3. jan., – om jubileene kan virke lammende på kulturlivet, så gir vel egentlig svaret seg selv: Når kulturaktørene i så stor grad bruker jubileumsfaktoren som første og beste motivasjon for kulturelle initiativ så skaper man også en forutsigbarhet på lengre sikt som bør kunne sies å ha en sedativ virkning – på nettopp kulturlivet. At jubilanten tjener på oppmerksomheten er selvsagt udiskutabelt. På den annen side er jo d e n personen som oftest død når det virkelig gjelder.
På den tid står bare festivalen igjen…
Så samles vi på festi-valen, eh? Det er lite trolig at jubilantene tjener så mye på jubileene. Men noen gjør det tydeligvis. Det dreier seg om direktører for jubileer, festivalene – og de har muligens en salgbar sak sånn mediemessig, og nok også flere. Publikum kan vel så få høre musikk de ellers ikke ville hørt, men det kunne de også ved hjelp av helt andre virkemidler.
Og det lyder ikke som noen kreativ prosess for musikere hvis repertoar skal innøves i forhold til årstall og jubileer. Det kan på sikt bare bli lammende. Samtidig vet jeg ikke om (dere) musikere kan stå imot “presset” fra kalenderen, jubileene, og festivalene???