Den nå pensjonerte utøveren, men stadig aktive skribenten Bruce Haynes tar i sin siste bok, “The End of Early Music” (Oxford Univ. Press, 2007), til orde for såkalt “period composition”. Konklusjonen hans går i korthet ut på at en naturlig konsekvens av HIP (historical informed/inspired performance practice) kan ligge i at musikere tar opp tråden og skriver ny musikk i eksempelvis 16-/1700-talls stil. Haynes viser videre til prosjekt som han mener er vellykkede sådanne innenfor den praksisen. Disse er enten komposisjoner gitt ut under pseudonym (W. Michel alias Simonetti), presentert som “uoppdagede komponister” (Kreislers fiolinstykker av “L. Couperin”, som faktisk en del musikere fortsatt tror er laget av Couperin) eller sågar en instrumentreplika presentert som originalt 1700-talls instrument (M. Skowronecks cembalo av “Lefébure”).
Haynes svake punkt i en ellers opplysende og reflekterende bok er da han tar til orde for å gjennomføre bedrag á la Kreisler eller Skowroneck. Det burde være innlysende at å bruke egen kunnskap til å føre mottaker bak lyset i romsligste forstand kan pekes på som et etisk problemområde. Kreisler framførte i flere år sitt stykke “La Prècieuse” før han i 1935 annonserte at det var en fake. Martin Skowroneck og Gustav Leonhardt presenterte “en antikk 1700-talls cembalo av en heller ukjent bygger, Lefébure” på konserter, CDer, i undervisning og utstillinger i en årrekke før de på nittitallet fortalte verden at instrumnentet til siste detalj var bygget av Skowroneck selv.
Winfried Michels “Simonettikomposisjoner” (han bruker visstnok også pseudonymet Tommesini) framstår som nettopp pseudonymstykker der utøver/lytter har full tilgang til informasjon om at dette faktisk er stilkopiering.
Bedrageri er bedrageri uavhengig av hvor mange man bedrar. Etiske retningslinjer gjelder musikkutøvere like mye som f.eks. kunstmalere (jfr. van Meegerens “Vermeer”malerier som også diskuteres av Haynes). Forfalskning er bedrag selv om falskneriet er av ypperste kvalitet. Skowronecks/Leonhardts cembalobedrag fikk nok virkning for langt færre mottakere enn Kreislers fake på 30-tallet. Ikke desto mindre var effekten å forfalske historie over et begrenset tidsrom, med de effekter dette hadde i tillegg til at utøveren i prosjektet (Leonhardt) hentet oppmerksomhet (CDer, konserter etc) på et falskt grunnlag.
Som nevnt over, Haynes’ bok har kvaliteter som gjør den anbefalingsverdig spesielt for tidligmusikk-interesserte, men bringer også inn tanker om det moderne-klassiske musikklivet generelt. Det er kun i sammenhengen “period-composing” at man kan stille seg spørsmålet: Dersom stilkopiering har den verdien forfatteren hevder, hvorfor trenger man da lyve om opphavet?
