Domenico Scarlatti (1685-1757): Sonate i h-moll, K409
Francesco Durante (1684-1755):Toccata
Bernardo Storace (1637-1707): Passacagli (utgitt 1664)
Louis Couperin (1626-1661): Prèlude (fra ulike manuskript datert i siste halvdel av 1600-tallet)
Michelangelo Rossi(1601-1656): Toccata settima (utgitt 1657)
John Dowland (1563-1626): Pavane Lachrymae (1600) “sett foorth by William Byrd”
Domenico Scarlatti (1685-1757): To sonater i E-dur, K215 og K216
Henry Purcell (1659-1695): A New Scotch Tune og A New Irish Tune: Liliburlero (begge fra manuskript datert 1685-1690)
Domenico Scarlatti ble som ung tenåring eksponert på diverse hoff og mer borgerlige settinger som en virtuos med nærmest djevelsk besettelse. I aftentilstellinger etter store middager, ofte hos den musikkelskende kardinal Ottoboni i Venezia, sørget Alessandro, Domenicos far, for at sønnen fikk den riktige oppmerksomhet til riktig tid. Thomas Roseingrave forteller i Charles Burneys gjengivelse etter et møte med Scarlatti i Venezia i 1710:
‘A grave young man dressed
in black and in a black wig, who had
stood in one corner of the room, very
quiet and attentive while Roseingrave
played, being asked to sit down at the
harpsichord, when he began to play,
Rosy said, he thought ten hundred
d——s had been at the instrument; he
had never heard such passages of exe-
cution and effect before. The perfor-
mance so far surpassed his own …
that, if he had been in sight of any
instrument with which to have done
the deed, he should have cut off his
own fingers. Upon enquiring the name
of this extraordinary performer, he was
told it was Domenico Scarlatti.’
Francesco Durante ble en markant figur i det napolitanske musikkliv. Som elev av mesterne Alessandro Scarlatti i Napoli og Bernardo Pasquini i Roma utviklet han stor sans for den moderne dramatiske vokalmusikk og den nyere italienske klaverstilen. Toccataen hans er et stykke napolitansk kirkemusikk og kan antakelig dateres til rundt 1730.
Bernardo Storace er kun kjent for oss gjennom den ene utgaven av “Selva di varie compositioni d’intavolatura per cimbalo ed organo” (1664).
Louis Couperin var en av cembalistene i det parisiske miljøet rundt Champion Chambonnières og luttenistene Charles Blancrocher og Denis Gaultier. Miljøet tiltrakk seg mange tilreisende musikere, blant andre den tyske cembalisten Johann J. Froberger.
Michelangelo Rossi var, sammen med J.J. Froberger, antakelig en av G. Frescobaldis elever. Som klaver- og fiolinvirtuos i Roma tok han en viktig plass som komponist og utøver. Det er spesielt hans “Toccate e correnti d’intavolatura d’organo e cembalo”, utgitt posthumt i 1657 som har blitt “symbolet” på hans produksjon.
John Dowlands “Pavane Lachrymae” er blant de mest spilte og sungne madrigaler på 1600-tallet. Vi finner talløse bearbeidelser av denne langt utenfor de britiske øyene. William Byrds bearbeidelse er en av de mer lokale “betraktningene”, som samtidige i London rundt århundreskiftet kan dette ha vært en gest fra en stor musiker til en annen.
Henry Purcell var en av musikerne som var opptatt av å finne nye musikalske veier å gå. Som en del av dette prosjektet åpnet han for å bruke melodisk “vandremateriale”, han brukte i teatermusikken og, som her i instrumentalmusikk, melodier som ble sunget i miljøer langt utenfor The Royal Chapel og Westminster Abbey hvor han hadde høy stilling som kormester.
Tilbake til Scarlatti. Med sine 555 sonater, nesten alle i AABB-form, står han for et helt spesielt stykke arbeid, både hva kvantitet og karakter angår. Scarlattibiografer peker på en mulighet for at D. Scarlattis sonateproduksjon delvis var en måte å kvitte seg med gjeld på. Han har i så fall betalt tilbake med renter, hans musikk står som et gåtefullt monument over en like gåtefull person.
