Domenico Scarlatti (1685-1757): Sonate i h-moll, K409
Francesco Durante (1684-1755):Toccata
Bernardo Storace (1637-1707): Passacagli (utgitt 1664)
Louis Couperin (1626-1661): Prèlude (fra ulike manuskript datert i siste halvdel av 1600-tallet)
Michelangelo Rossi(1601-1656): Toccata settima (utgitt 1657)
John Dowland (1563-1626): Pavane Lachrymae (1600) “sett foorth by William Byrd”
Domenico Scarlatti (1685-1757): To sonater i E-dur, K215 og K216
Henry Purcell (1659-1695): A New Scotch Tune og A New Irish Tune: Liliburlero (begge fra manuskript datert 1685-1690) (les mer …)
Programkommentar til konsert på Latinskolen, Bergen, 21.10.07
Sykdom kureres av musikk
Blant de tunge slag som Gud, av sine hellige årsaker, gir oss, finnes også sykdommer som angriper legemet. Disse kan man bokstavelig talt hevde gjør vondt. Av den grunn var en Medici av Paduas påfunn om å avbilde sykdommer over inngangsdøren på ingen måte latterlig. Bildet forestilte en mann som var angrepet av hunder og derfor vred seg i smerte. Hundene hadde sine egne navn og åpenbarte hver og en hva navnet førte med seg. Hunden “Podagra” bet menneskene i føttene, hunden “Sting i siden” bet dem i hoften, “Nyrestein” i buken og så videre til endelig en stor schäferhund som forestilte den daglige feber, kastet mannen i bakken. Den som malte bildet trengte ikke mye egenerfaring for å forstå at sykdommene ikke gjorde livet lett for det stakkars mennesket. Riktignok seirer tilslutt tålmodigheten over smertene, men da skal også sjelen som er forbundet med det arme legemet gjennomgå ikke så rent lite. Hvor sykdommen angriper sinnet vil tålmodigheten stadig lide nederlag, da kan de legemlige smertene knapt sammenliknes. Den indre angsten bryter ut i kraftige, urolige geberder. Skriften viser oss inn i kammeret til en slik syk. Blant andre treffer vi en kongelig og spesiell pasient. Hans navn er Saul. Om ham heter det: “Herrens Ånd forlot Saul, og en ond ånd fra Herren skremte ham.” Hvor Gud er fraværende og kun den onde fiende er til stede, der huses også alt det vonde. Man kan knapt fatte den syke kongens smertelige rier. Øynene hans vrenger seg og og flakker som om en ild brenner fra det ene til det andre. Ansiktet flerres til man knapt gjenkjenner dets menneskelige uttrykk, hjertet pisker med sine slag som i et stormfullt hav et skum ut av munnen. Mistro, misunnelse, nid, hat og frykt stormer gjennom ham. Hans sinns sykdom er så stor at han tydelig kjenner sporene av helvetes kvaler.
Teksten er hentet fra Johann Kuhnaus forord til en av hans bibelske fortellinger, om kong Saul som kureres av Davids harpespill. Teksten er mye bedre på Kuhnaus tyske språk.
Kuhnaus “bibelske sonater” er eksponenter for såkalt programmusikk, men hans dedikasjon gir meget kraftige assosiasjoner til moralske predikener, musikalske husandakter, om man vil. Hvordan han framførte disse, eller hvordan han tenkte disse framført, er ikke helt umiddelbart forståelig. I selve notene legger han inn kommentarer om hvordan sykdommen tærer på Saul, hvordan David spiller harpe og hvordan kongen kureres etc. Disse kommentarene er imidlertid skrevet inn på italiensk, ikke på tysk som man kunne forvente.
Et annet spørsmål som melder seg er: Har vi her å gjøre med ennå et levende eksempel på 1700-tallets funderinger rundt musikk og helbredelse?
