I Alexander Silbigers artikkel ‘The Solo Instrumentalist’ (The Cambridge History of 17th Century Music, 2005) presenterer forfatteren beskrivelser av framføringssituasjoner fra 1600-tallet. En rørende fortelling av Thomas Mace (1612-1700+) der han en morgen spiller lutt for konen sin, hvorpå hun utbryter at stykket han spiller vil hun kalle “My Lesson” fordi hun føler at han spiller til henne. Han svarer at siden hun var i tankene hans hele tiden mens han lagde det skal stykket hete “My Mistress”.
Det er sjelden vi møter 1600-talls tekst som beskriver musikalsk inspirasjon.
Musikalsk inspirasjon kan det vel sies å ha vært som drev J.P. Sweelinck en maikveld tidlig på 1600-tallet da han samlet en venneflokk rundt cembaloet og spilte “Den lustilicken Mey” med rundt 25 variasjoner, det varte til over midnatt. Da gjestene syntes det var på tide å trekke seg tilbake tigget han dem om å bli for å høre det ene stykket etter det andre. Beretningen understreker at det var en storartet kveld for både gjestene og verten.
Noe lignende, men kanskje ikke så flatterende hendte 10. november 1666 da Samuel Pepys (The Diary of S. Pepys) besøkte en Mr. Temple: “Mr Temple’s wife, after dinner, fell to play on the harpsicon, till she so tired everybody, that I left the house without taking leave, and no creature left by her standing to hear her”.
