Etter at G.G. hadde skapt utøverkanon med pianoplatene har det liksom aldri vært verd å høre på det stykket. Ikke engang cembalofanatikere turde å imøtegå strømmen av anbefalinger av disse innspillingene. Om noe overhodet har vært gjenstand for diskusjon var det hvorvidt man likte G.G.s første eller andre innspilling…
Det pussige er at tilsynelatende alle cembalister som har spilt inn stykket har på en eller annen måte forsøkt å matche tempi og rapiditet. Skal ikke diskutere i hvilken grad dette har lykkes, jeg har selv i det minste hatt litt lunken interesse for alle “Goldbergvariantene” som har kommet på markedet.
Helt til Richard Egarr meldte seg med et bidrag tidligere i år. Lik den eller ei, jeg har for første gang hørt en hel innspilling sammenhengende, flere ganger. Skal ikke drive noen anmeldelse her, men forbered deg på overraskelser dersom G.G. sitter plantet i ryggmargen din!
R.E.s covertekst om “the machine that goes ping” (kan også leses på Harmonia Mundi – USAs hjemmesider) forklarer en del om det du lytter til…
På CDen(e) ligger også 14 kanons (ingen ref. til begrepet “utøverkanon” over – eller kanskje nettopp det?). Nr. 13 har jeg puttet inn i mobiltelefonen og bruker den som vekkerklokkelyd. Man våkner av slikt.
