Har allerede kommentert et problematisk avsnitt i B. Haynes’ bok “The End of Early Music”, men ser at den stimulerer til ytterligere kommentar etterhvert som jeg treffer på folk som sliter litt med hvordan han farer over interpretasjonshistorikk med en harelabb.
I sin (eller forleggerens?) trang til raskt å komme til en enkel konklusjon blir sitativeren stor mot slutten av boken og han leser musikologer som en viss person leser bibelen. På side 193 er det Ursula Kirkendale som blir sitert til inntekt for en heller kanondyrkende holdning. Hun skrev (i “The source for Bach’s ‘Musical Offering’: The ‘Institutio oratoria’ of Quintilian.”)
“Music of renaissance and baroque composers, who had been immersed in the study of Latin rhetoric while in school, cannot be adequately understood on the basis of our twentieth-century curricula, … To comprehend earlier composers we must try to reconstruct their educational and intellectual environment, restore the priority of humanistic methods, and perhaps even systematically exclude narrow and anachronistic modern attitudes which were unknown to them.”
Lesing av Kirkendale’s hele artikkel gir i høyeste grad mening til dette. Hun skriver om, i første rekke, at det er en retorisk forståelse av musikken det er snakk om. Å bruke dette sitatet som et slags argument for at vår praksis innen utøving av tidlig musikk er moderne og anakronistisk, blir feil, Kirkendale beskriver nemlig forståelsen av musikk, ikke utøvelsen i sin artikkel. Ikke merkelig i det hele tatt, hun er musikolog!
Haynes gjør et poeng ut av at musikken vi produserer i navnet av historisk framførelsespraksis (HIP) ikke er historisk, men en kreasjon av nyere dato. Han “glemmer” at det var hans egen musikergenerasjon som fant det nødvendig å sette “tidlig-musikk-merkelapp” på innspillingene (“Recorded on Period Instruments”). Spørsmålet er om yngre musikere faktisk har den samme motivasjonen for sin virksomhet. Tidlig musikk er en sjanger, sågar en egen tildelingskategori for det norske kulturrådet. Utøvelsen som foregår der er neppe mer tids-autentisk enn at utøvelsen som skjer innen tradisjonsmusikk er folke-autentisk. For Leonhardt-generasjonen står nestorens sitat som symbolet på protestantisk ydmykhet: “It is not so much the way it was done, but it is remarkable that it was done at all” (i hans takketale for tildelingen av Erasmusprisen for Bachkantatene). Vi lever mer i joggeskoretorikken: “Just do it!”